E skal starte på neste fase i livet sitt. Fra høsten blir hun student i Trondheim, i samme by som M og jeg møttes og hun ble født. Det er nostalgisk og rart, men først og fremst spennende. Nå får vi fornyet båndene til byen som har betydd så mye for oss. Vi pakket flyttelasset og hele gjengen i bilen, og ble med henne på kjøreturen nordover.

Alt ved denne dagen var vemodig, men vi visste jo at det var nettopp fordi vi har blitt så glade i stedet og huset. Denne opplevelsen kommer vi alltid til å ha med oss. Og kanskje er det ikke et farvel, men et på gjensyn.

Solid frokost på takterassen i dag. Vi skulle på en ny utflukt, og visste at store deler av dagen kom til å gå. Turen gikk til Reggia di Caserta, det kongelige palass, som i sin tid hadde som mål å overskinne slottet i Versailles.

Denne dagen skulle vi egentlig på øyutflukt, men til frokost oppdaget vi at fergeavgangen var innstilt. Vi hadde satt på alarm for å komme tidlig i gang, og fikk plutselig bonustid.

Det ble en ny dag, og igjen tok vi oss god tid om morgenen. Litt for god tid, kanskje.

Denne dagen tog vi toget inn til Napoli. Det var mye. Mye lyd, mye trafikk og mye liv. Det var tett og intimt, folk overalt, og stekende sol fra himmelen. Vi drakk mye vann og holdt oss i skyggen mens vi prøvde å navigere oss rundt i byen. Vi lot oss fascinere av byen, men det aller beste var å komme hjem igjen. Til roen, utsikten, den friske lufta og solnedgang over landsbyen vår.

Opp bak huset, via noen skikkelige svinger og verdens høyeste solsikker, inn bak et hus, og opp på en lokal melkerute. Der ligger den - kilden. Vann som er rikt på naturens mineraler og som sies å være hesbringende. Vi ble innviet i hemmeligheten da vi kom, og denne dagen skulle vi gå dit alene for første gang.