Jamtli og glamping
Etter overnatting i Østersund i en koselig svensk stuga, la vi turen til Jamtli Historieland. Vi var her da E var liten, og nå hadde vi lyst til at D skulle få oppleve det samme. Vi entret en annen tid via torget, og la på vandring inn i historien.
Vi lette etter åpne dører, kjente eimen av fyr i ei grue, eller så innbydende stilleben gjennom vinduer. Signaler om at vi var velkomne til å oppleve. Vi gikk inn og entret stadig nye årstall. Ofte slo vi av en prat med de som bodde der, og da fikk vi vite noe om hva de var opptatt av og hvordan hverdagen deres var. D levde seg inn i det, og var overbevist om at hun plutselig hadde kommet til gamledager.
Med på veien hadde vi et pass som vi samlet stempler i, fra ulike årstall og ulike virkeligheter. Det gjorde at sansene var litt ekstra skjerpet mens vi beveget oss rundt.
Vi var faktisk på en tidsreise, og overalt hvor vi beveget oss opplevdes tiden som autentisk.
Gjennom vinduet i ett av husene så D en hest. Da handlet det om fortest mulig å komme seg ut til den og hilse på. Hun oppdaget at det var flere dyr å bli kjent med, og falt pladask for kaninene. Her ble vi lenge, helt til vi kjente at det romlet gjenkjennelig i magen. Det var tid for en liten matbit.
Etter kaffe og nystekte vafler som bugnet av krem og nyrørt syltetøy, hadde vi masse energi. Vi var klare for å reise videre i tiden. D satte seg selv i arbeid, og ville gjerne forsyne hele nabolaget med vann. Ekstra spennende ble det da hun kom inn på torpet og gjenkjente det norske flagget. Det er noen år for tidlig å undervise om 2. verdenskrig og flukt over grensa, men fascinasjon for det hun fikk se var absolutt til stede.
Etter torpet var vi plutselig midt i Barnens Energilek, hvor man kan produsere energi gjennom aktivitet. Veldig illustrerende. Derfra gikk turen til Barnens Jaktstig, hvor vi alle fikk prøve oss på å skyte på vilt. D sprang videre på stien, og hadde nesten ikke tid til å vente på det neste hun skulle få oppleve.
Hun hadde tenkt så mye på kaninene siden sist, at hun bare måtte tilbake og gi dem litt fôr. Så blomstret hun videre.
Vi tok oss til 1975, og ble tatt hjertelig imot i Gröna vågen-torpet. Her slo vi av en prat med en gjeng som hadde valgt å leve med minst mulig avtrykk og mest mulig selvforsynt, en motvekt til utviklingen i det moderne samfunnet ellers. Her var det flere på besøk, og det ble både diskutert musikk og ropt slagord i kor. Tenåringen i husstanden fikk høre at vi i likhet med henne likte David Bowie, så hun fant fram ei plate av ham og satte den på for oss.
Selv om vi var på en tidsreise der all tid smeltet sammen til et her og nå, fortalte klokkene våre oss at vi var i ferd med å få det litt travelt. Det var enda mye mer vi ville oppleve. Med kamprop i ryggen gikk vi videre, til en familie som også levde i 1975, men som valgte å leve litt mer tradisjonelt.
Etter at D hadde prøvd ut noe så rart som en telefon med ledning, gikk vi rett inn i en ny hverdag. Her var middagen akkurat satt på bordet, og det luktet deilig av kjøttbullar. Vi prøvde å ikke forstyrre for mye mens vi beveget oss rundt i huset deres. Her ble det nostalgisk, for her var det ting M og jeg kjente igjen fra barndommen vår.
Det neste på ruta vår var Fem myror-parken. Her var det litt ulike aktiviteter som falt godt i smak for D. Her fikk hun brukt alle sansene, og ikke minst leke seg med vann. Vann har liksom vært den store schalgeren i sommer…
Turen gikk videre til Macken, der D fikk handla i kiosken. Hun fikk en is og en dropseske som så ut som den kom rett fra 1956. Jeg ble nostalgisk igjen, for plutselig kom jeg på at nettopp sånn så min barndoms lørdagsgodt ut. Det lille ekstra laget med glatt papir, innenfor pappen, som sørget for at dropsene lå ekstra godt i esken sin.
Vi kom også over en mobil butikk, eller en buss om du vil, fylt av matvarer. Her fikk D leke selger, og kunne tilby M et rikholdig utvalg av varer fra hyllene sine.
Så med ett var sirkelen sluttet. Vi kom tilbake til torget der vi hadde startet tidsreisen vår. Vi gikk inn i banken og tok ut litt penger som vi kunne bruke på tivoliet. D rakk akkurat å spille på lykkehjul, fiske og kaste noen baller før dagen var over. Hun fikk med seg noen fine premier og ellers en dag full av gode inntrykk.
Museet kan anbefales på det sterkeste. Vi reiser gjerne tilbake -enda en gang.
Resten av ettermiddagen kjørte vi bil, mot neste destinasjon. På kvelden kom vi fram til Mora, hvor vi skulle prøve glamping for første gang. Teltet vårt lå ved et lite vann, med en egen platting, opplyst av ei lysslynge. Inne i teltet stod det ei stor seng, en varmeovn, ei sittegruppe og et kjøleskap. Det var rett og slett lekkert, og vi hadde alle fasiliteter vi trengte. Vi spiste kveldsmat under lysslynga, og sov komfortabelt, med teltlivets lyder rundt oss. Dette kan også anbefales på det sterkeste.
…
Neste dag var det retur til Norge og hverdag. Sommeren er på hell. Men den har vært utrolig fin.