Instagram i juli: om å fylle dagene på best mulig måte

1.Juli var breddfull av alt som var godt. Men det lå likevel et lite vemod og lurte i bakgrunnen.

2. Måneden begynte med at vi endelig fikk hilse på drømmen vi hadde spunnet så lenge på. Vi dro til Italia, til et feriehus vi skulle få prøvebo i noen herlige dager. Flyturen tok sin tid, men før vi visste ordet av det stod vi med bena solid plantet midt i alt det italienske. Vi byttet fly med litt for kort tidsintervall imellom, og underveis hadde vi derfor mistet bagasjen vår. Det ble litt ekstra tid på flyplassen mens vi ventet på at koffertene skulle komme etter.

3. Det ble en lang dags ferd mot natt, men til slutt kom vi fram. Og tro det eller ei: virkeligheten var nesten bedre enn drømmen vi hadde spunnet. Og allerede neste dag var vi fullt i gang med å gjøre dette til den nye hverdagen vår. Vi elsket det fra første sekund.

4. Huset var utrolig vakkert, med nydelige vintagedetaljer og en takterrasse vi forelsket oss i umiddelbart. Omgivelsene var rustikke og vitnet om vilje til å få til en hverdag, mens frukten var saftig og deilig søt. Kveldslyset var gyllent som gull, og pakket alt inn i et vakkert skjær. Vi måtte klype oss i armen flere ganger daglig. Tenk å få muligheten til å leve dette..!

5. Vi gikk på oppdagelsesferd i nabolaget, og det stod i stil med resten. Vilje til liv, kreativt, frodig og vakkert.

6. Kort vei fra inngangsporten vår lå det et basseng. Det ble litt som et husbasseng for oss. Når dagen hadde vært lang og varm, dro vi gjerne dit for å kjøle oss ned. Og både liten og stor fikk spisset svømmeferdighetene sine.

7. Dagene fyltes sakte men sikkert med ymse innhold. Vi satte oss i leiebilen og oppdaget de små landsbyene og byene i nærheten. Når kvelden kom var vi alltid godt forsynte av den gode typen innhold. Da satt vi på takterrassen og fordøyde inntrykkene sammen. Det var et sted det var godt å være familie.

8. Jeg gjennomførte ukas fotoutfordring, og frydet meg over å få muligheten til å ta bilder i et helt nytt miljø.

9. Vi fant oss mer og mer til rette i huset og i gata. Det føltes som vi en stakket stund var en del av et nabolag, med fine naboer som viste vilje til å kommunisere med oss, selv om vi ikke vqr i nærheten av å klare å formulere en eneste fullstendig setning på italiensk.

10. Vi tok toget til Napoli, og ble litt blåst av banen. Vi hadde vent oss til den evige lyden av sirisser, men her var det en helt annen type bakgrunnsstøy. Det var herlig og kaotisk og vakkert på en egen måte, men det var også godt å vende tilbake til den rolige gata vår ved dagens slutt.

11. Det var alltid sånn. Det var fint å reise ut og se, men enda bedre å komme hjem, se på utsikten og finne roen på takterrassen.

12. D malte, E og jeg spilte kort og M gjorde research på diverse. Og sånn gikk dagene. Litt for fort, oppdaget vi plutselig.

13. Vi tok en litt lengre utflukt, til Gaeta. Vi hadde lenge sett fyrlykta derfra blunke til oss fra takterassen, så vi følte tiden var inne til å møtes på nært hold. Det var en utrolig vakker by, og akkurat denne dagen skulle vi ønske døgnet hadde hatt litt flere timer. Vi reiste hjem idet sola var på vei ned bak fjellkammene, litt solbrente, med sand mellom tærne og latter i hjertet.

14. Nye dager, nye utflukter, nye opplevelser. Vi ville så gjerne bli enda bedre kjent, og la inn litt ekstra innsats på tampen av oppholdet. Nå i etterkant kan vi nesten ikke fatte alt vi rakk på oppleve.

15. Og så med ett, var det bare snakk om øyeblikk før vi hadde brukt opp dagene våre her. Vi sørget for å lage et gilde, basert på de søte fruktene vi hadde tilgang til. Så dro vi til nabobyen, Sessa Aurunca, og fikk med oss folkedansfestival og den lidenskapelige stemningen knyttet til den. Vel hjemme ble vi som vanlig sittende på takterrassen, mens månen lyste oransje og mørket pakket seg stadig tettere om oss.

16. Og så var dagene talte. Vi spiste en siste frokost på takterrassen, nøt den uendelige utsikten, kjørte av gårde i leiebilen, ut av gata, landsbyen og området. Flyet bar oss hjem, men hjertene hang igjen i huset og gata.

17. Vel hjemme igjen gjenopplevde jeg alt via bildene jeg hadde tatt. Jeg hadde verken hatt tid eller nettverk til å publisere fortløpende, så jeg hadde en liten gavepakke å gå gjennom. Jeg gjorde også ferdig en fotoutfordring, basert på bilder jeg hadde tatt underveis i nettopp det henseende. Det var vemodig, men fint.

18. Tilbake i egen hjembygd. Vi vet at sommeren går fort , og at det er viktig å bruke dagene. Derfor hoppet vi fort på hesten igjen, og prøvde å skape fine øyeblikk der vi var. Vi spiste måltidene våre ute, dro på bytur, tok imot besøk fra Tyskland (fra I som hadde utvekslingsår hos oss og familien hennes) besøkte den lokale stavkirka og bygdetunet, og plukket rips hos rause venner.

19. ikke minst tok vi I og familien med på dresintur på Numedalsbanen. Selv om det var gråvær, ble det en eksotisk og minnerik opplevelse for alle -også oss som er lokale.

20. Vi hadde et ærend i Oslo, og gjorde det til en heldags. E måtte jobbe, så det ble bare tre i gjengen som dro. Det ble en fin tur, men vemodet vibrerte igjen forsiktig i bakgrunnen.

21. Juli var breddfull av innhold, og var i ferd med å ebbe ut i sine siste dager. Det var kanskje ikke så synlig fra utsiden, men på innsiden var det hektisk aktivitet disse siste dagene. E pakket sakene sine, og gjorde seg klar for det neste store kapitlet i livet sitt; studietid. Mellom pakkeslagene skapte hun så mye kvalitetstid hun kunne sammen med D. mammahjertet rant over av store følelser, og jeg var både stolt, rørt og trist. Fint, men sårt. Trist, men vakkert.

Vi fylte på med alt som var godt i denne siste sommermåneden sammen. Etter dette blir alt litt annerledes enn før. Jeg har ikke helt klart å forsone meg med det enda, men jeg jobber med saken. Og jeg vet i alle fall at vi har klart å fylle denne sommermåneden på best mulig måte.