Livets første overnatting i telt
Det ryktes at det skulle bli fint vær. Vi pakket tursakene og forberedte oss på overnattingstur på fjellet. I telt. Helt nytt for D. Og ganske nytt for oss voksne, som mest har brukt telt for å overnatte på festival.
Sola skinte som lovet, og vi fant en egnet teltplass. D gjorde seg kjent. Kjente på vannet og testa ut utsikten. Godkjent. Hun senket skuldrene og var klar for å gi seg hen til opplevelsen.
Vi fikk satt opp teltet og gikk fort i gang med å lage oss en leir. D gikk - nei, sprang - på oppdagelsesferd i området. Tenk, dette skulle være hennes i uendelig mange timer framover. Hun speidet utover blånene og jogget langs vannkanten. Alt mens ettermiddagssola kastet et ekstra gyllent skjær over det hele.
Man blir sulten av å være på fjellet. Vi freste opp noen grillpølser til middag. Enkelt, og enda bedre enn vanlig i de vakre omgivelsene.
Det var jo helg, så da måtte det bli litt lørdagsgodt også.
Og mens M rullet ut soveposene i teltet og gjorde klart for kvelden, hadde D enda mer energi hun måtte løpe av seg. Opp og ned, hit og dit. Hun voktet godt over det nye riket sitt.
Så testet hun ut sovefasilitetene, og slo heldigvis fast at de var godkjent.
Sola nærmet seg fjellkammen, og alt var varmt og gyllent og fullt av lykke. D spiste havregrøt til kveldsmat, mens M og jeg drakk hver vår kruttsterke kaffe med et solid lag med grut i bunnen. Såpass må det være på fjellet.
M skulle skylle den tomme koppen sin, og D fulgte etter. Hun vimset rundt ham som en sommerfugl i ei eng, men plutselig var opp ned og ned opp. Hun hadde klart å ramle ned i en bitteliten vannkulp som lå halvskjult i vegetasjonen. Akkurat stor nok til at rumpa duppa nedi, mens hode og bein strakk seg mot himmelen. Det ble et superraskt kleskift, før hun fortsatte på kveldsmaten sin. Heldigvis klarte hun å le av det hele, og lurte fælt på hvordan hun hadde sett ut der hun satt kilt fast.
Vi fant ut at hvis vi klatret litt høyere opp, kunne vi få solnedgangen til å vare enda litt lenger. Der satt vi i alt det store, og så på hvordan vannflata skinte som en stor skatt mens det kilte i magen av gode følelser.
Hun sovnet nesten med én gang, og sov som en stein gjennom hele natta. M og jeg satt oppe litt til, og så på at solnedgangen gjorde seg helt ferdig. Så gikk vi og la oss også, godtrøtte av all den gode fjellufta.
Da vi stakk hodet ut av teltåpningen neste morgen, så vi fort at det hadde vært et værskifte i løpet av natta. Tåka lå tett rundt oss, og det føltes som vi var et sted helt uten kontekst. Vi lå lenge i soveposene, skravla, leste, spilte og tok oss av litt lørdagsgodtrester. Det var jo om å gjøre å ha minst mulig bagasje å bære hjem igjen…
Tåka blåste ikke bort, så da måtte vi bare slå oss på lag med den i stedet. Vi kom oss i klærne, og ordnet oss frokost. Vinden var sur, men vi aktet å nyte et utendørsmåltid uansett. Vi stekte pannekaker og drakk kakao. Batteriene ble godt ladet, og vi pakket ned leiren.
Heldigvis visste vi hvor vi skulle, så det gikk greit å styre nesa hjemover. Før vi forlot området, plasserte D en liten stein, som respektfullt hvisket vi var her.
…
Det blir helt sikkert flere teltturer på oss. For dette var balsam på så mange måter.