Denne fotoutfordringen handlet ikke om det tekniske, men om øyeblikket. Det ble en bildeserie knipset i løpet av noen få minutter. En søndag morgen, mellom frokost og resten av dagen.

Ukas utfordring var bokeh, og den har dukket opp årlig den tiden jeg har holdt på med fotoutfordringer. Det jeg synes har vært vanskeligst, er å kontrollere bokehen, slik at det ikke bare blir noe fint i bakgrunnen, men noe jeg har formet selv. Derfor ville jeg gjerne prøve å lage hjerte-bokeh igjen, og sette dem inn i en kontekst. Denne gangen traff jeg godt i forberedelsene, og følte jeg visste hva jeg måtte gjøre for å oppnå ønsket resultat.

Denne utfordringen ble en kombinasjon av research og egne erfaringer. I oppsettet brukte jeg en mal jeg har brukt tidligere. Jeg satte opp softboxen kant i kant med et bord med mørk, blank overflate. Jeg tapet et stykke svart papp i senter av lampa og på nedsiden av bordflata. På bordet, foran den svarte pappen, satte jeg et glass med vann.

#letsdo52

#green

En miniversjon av meg selv. Fanget i ei kule av glass.

D ville absolutt ha på seg finkjole i dag. Jeg fikk lov til å fotografere henne mens hun snurret rundt i den og følte seg fin. Jeg brukte strobefunksjon på blitzen min, og dermed fulgte også lav lukkerhastighet automatisk med på kjøpet. Teknisk har jeg nok fått til denne typen fotografering bedre før, men det var litt liten tid til å finregne på de matematiske forholdsformlene med en utålmodig prinsesse som bare ville danse.

Jeg synes uansett resultatet ble vakkert. Drømmende, flytende, alveaktig. Og D ble akkurat så yndig som hun drømte om.

E er hjemme en uke til, og jeg vil gjerne fotografere henne mens jeg kan. Derfor ble hun fokuset for ukas utfordring.

Jeg ville ikke ha store smil, bare at spillet mellom svart og hvitt skulle oppmuntre fantasien til å lage fortellinger.

Det føles litt som jeg får tilgang til skjulte hemmeligheter når jeg fotograferer med makroobjektiv. Og det å fotografere øyet på denne måten, er som å få innsyn i et eget lite mikrounivers, med små stier som leder inn til enda større hemmeligheter. Nerver, tråder, systemer. Eller kanskje sjelen?

Dette. Er. Virkelig. Kleint.

Men fotoutfordringen ledet meg hit, og da måtte jeg bare utføre… Dessuten har jeg bare godt av det. For å kjenne litt på hvordan de jeg har foran kameraet føler det.

1) Ei lommelykt på et stativ bak modellen.

2) Flikking fram og tilbake for å få lyset til å slippe igjennom på de rette stedene.

3) En modell med god kontroll på statiske stillinger.

I ukas utfordring ville jeg vise kjærligheten mellom foreldre og barn, hvordan man gjør sitt beste for å holde den lille beskyttet, samtidig som man gjør henne i stand til å leve livet utenfor, klar for alle verdens inntrykk.

Denne uka lot jeg meg inspirere av Frida Kahlos fargerike univers. Jeg festet ulike evighetsblomster jeg hadde liggenede til en hårbøyle. Dette ble til en ganske overdådig krans. Så lokket jeg D med smykker i overflod og en liten sjokoladebelønning etter utført jobb. Det slo hun til på.

Jeg lurte lenge på hva som mentes med hero composition, og så et øyeblikk for meg at jeg måtte investere i et superheltkostyme… Etter litt forskning endte jeg imidlertid opp med en følelse av hva begrepet innebærer; et gjennomtenkt, komponert bilde som man bruker som blikkfang eller sell in.