Vi startet søndagen med å reise til San Clemente for å gå på marked der. Det traff ikke helt, så det ble gelato, espresso og italienske søtsaker i stedet. Det traff skikkelig godt.

Vi er på ferie i Italia, i en liten fjellandsby. Der har vi leid et hus som føles som en villa. Estetikken er helt fantastisk, og det føles som vi sitter midt i virkelighetens Kardemommeby. Den første morgenen vår her åt vi frokost på takerassen, så på utsikten, og syntes livet var godt.

Vi fikk en bonusdag på Sørlandet på grunn av uværet Hans. Med dårlig vær fikk vi ikke fylt den siste dagen heller med de sommerminnene vi egentlig ønsket å ta med oss. Men så slo det meg: det er jo summen av de små øyeblikkene som er selve substansen. De øyeblikkene vi ofte ikke merker oss engang, fordi de oppleves som fyllmasse rundt alle de store opplevelsene. Det er jo i disse øyeblikkene livet er mest ekte, og man kan kjenne på den mest genuine takknemligheten.

Det ble søndag, og vi hadde goooood tid. Utenfor dominerte gråværet, mens inne i teltet var det småpludring, Gruble, veving og puslespill. Deilig, retro sommerfølelse, der ingenting haster, og gråværsdager er dager der man kan sitte inne og høre regnet danse på taket.

Sommerferien er på hell. Det er som alltid litt vemodig, og vi ønsket å trekke noen siste sommerdager opp av hatten. Vi dro til stamstedet vårt på Sørlandet, lengtende etter lange, sakte soldager med bølgeskvulp og saltvannsdrag i lufta.

Den nye uka startet med en litt større utflukt. Vi satte oss på toget i retning Göteborg.

Vi ventet ut søndagen. Det regnet og regnet. Det var kjølig, og vindkastene kom i ganske kraftige bølger. Litt utpå dag bestemte vi oss for å ta en liten utflukt likevel. Med ganske kort reisevei falt valget på Havets Hus i Lysekil.