I dag var det en grå og trist dag. Men jeg hadde brukt litt tid på research i forkant, og hadde bestemt meg for hvordan jeg ville løse fotoutfordringen #colourful.

You are magic. Own that shit.

-The Goddess Rebellion

Ukas fotoutfordring skjer i et mellomrom. Mellomrommet mellom her og der. Vi har nettopp kommet hjem fra Berlin, og kroppen er rastløs etter å fortsette livet der. Samtidig er det godt å komme hjem til det som er vårt og det som er vår hverdagsrytme.

Når man hører monokrom er det fort gjort å tenke svart/hvitt. Jeg er veldig glad i svart/hvitt bilder, og ville gjerne bruke det i ukas utfordring. E stilte opp, og jeg ba henne kle seg i helsvart for slik å skape sterke kontraster. I etterarbeidet så jeg imidlertid at jeg like gjerne kunne beholde fargene og jobbe videre med dem -selv om det gikk i svart.

I dag fikk jeg E til å klatre opp på en mur, mens jeg selv satte meg på huk nedenfor den med objektivet vendt oppover.

Jeg har brukt teknikken med strobeblitz på fotoutfordring tidligere, men jeg ville gjerne prøve det igjen. Målet var å finne en innstilling som tillot meg å ta mindre kornete bilder, samtidig som jeg klarte å beholde en tydelig bevegelse. Det fikk jeg til, og det er jeg kjempefornøyd med.

ISO 100, f 10, 1/20. Bruk av blitz, vinduslys og reflektor.

La oss leve som blomstene. Ville og vakre og badet i sol.

Silhuetten rammet inn.

En stor vase fylt med vann, to akrylfarger spedd med litt vann, og to avlagte transprøyter. Jeg fylte sprøytene med hver sin farge, og sprutet det ut i vannbadet, fra litt under overflaten.

Jeg liker best å stå bak kamera. Denne gangen krevde fotoutfordringen imidlertid at jeg stod foran. Det gjorde meg både skjelven og usikker. For å få fokuset vekk fra min egen selvbevissthet, bestemte jeg meg for å la det handle om teknologi.

I ukas fotoutfordring ville jeg skape en følelse av noe unnvikende, litt drømmeaktig. Noe du føler er der, men ikke får helt tak på. Litt som når man våkner etter drøm og prøver å gripe den, forstå den. Men så glipper den, gang på gang, akkurat når man trodde man skulle klare å fange den og avmystifisere den.

Jeg gikk til ukas fotoutfordring med litt blandede følelser. Kanskje mest fordi teknologi for meg høres både teknisk, kjedelig og usexy ut. Det skyldes nok at jeg ikke føler meg helt på høyden med det selv. Det går for fort for meg, og jeg henger ikke med i svingene.

Det var feil tid på døgnet, dårlig timing og for liten horisont. Men noe ble det da likevel. Skygger og rester av sol i håret. Utfordring av balansekunst. Og et aldri så lite frampek om hvor E skal reise på utvekslingsår.

I dag var det ingen tvil om at makroobjetivet mitt måtte til pers. Jeg ville helt nær tilværelsen, forbi helheten og inn i delene. Gjerne på en slik måte at det ble litt utydelig hvilken helhet motivene har sin opprinnelse i.