Let´s do 52/19: Motherhood

I dag ville jeg lage en fotoserie der lilleD og jeg var kledd i matchende klær og der mammakjærligheten jeg føler for henne skulle komme tydelig til syne. Det skulle være gyllent ettermiddagslys og gardiner som flagret lett i vinden. Så slo hverdagen til…

Det begynte greit, men allerede mens vi gjorde oss klare for fotograferingen, dukket noen småutfordringer opp. Håret ville ikke ligge bak ørene, og sandalene skled vekk under hælene. Det spredte seg en forsiktig utålmodighet i kulissene.

Jeg tenkte det ville være lurt å lese i ei bok, så lilleD glemte alle forstyrrelser og kunne fortape seg i verden innenfor permene. Men boka føltes ikke riktig i dag, og enda litt mer rastløshet meldte sin ankomst. Og så var det den humla som plutselig gjorde seg veldig gjeldende…

LilleD fant en racket, i det formål å veilede humla ut fra paviljongen og ut i det grønne. Det tok sin tid.

Det lå mye ufokusert energi i lufta, og vi bestemte oss for å bruke noen skitne triks. Vi lovet at lilleD skulle få litt lørdagsrestegodt etterpå dersom hun ville dedikere seg litt mer helhjertet til oppgaven. Hun ble veldig fristet av utsiktene til litt godteri (rosa, til og med), og valgte å fokusere på fotograferingen. En liten stund.

Problemet var at hun ble så fokusert på prosessen med å fotografere at hun ble desto mer obs på fotografen (for andledningen pappaM). Og da var det plutselig veldig vanskelig å sitte stille igjen…

Det ble naturlig å ta en liten kunst- og strategipause, og vi tok oss tid til å se gjennom materialet til nå. Det viste seg at det var mange ekte -og derfor også fine- bilder å ta av. Morskjærligheten skinner gjennom, og det er mer stolthet enn oppgitthet som kommer til uttrykk i ansiktet mitt. Vi innså at vi ikke trengte å ta flere bilder.

Til tross for hverdagsskjæret, føler jeg denne fotoserien viser fram det å være mamma på en ekte og varm måte. I all beskjedenhet.

#letsdo52

#mortherhood