Instagram i februar: festdager og korona hånd i hånd

1. Februar var hjemmedager, vinterdager, sykedager og festdager. Det ene tok det andre, og det var bare å drive med.

2. Vi fikk endelig påfyll med snø, og alt virket lysere og friskere. Samtidig fikk sola lengre og lengre armer, og strakk seg inn til den innerste kjernen i rommene vi lever i. Vi markerte månedens første festdag med gahkko og semlor, trolig en helt unik kombinasjon…

3. Månedens første fotoutfordring het Morning, og siden de tidlige timene var badet i lys, var det det jeg måtte fotografere. Gjennom gardinene, i gylne hårlokker, dansende på veggen.

4. Det ble noen hjemmedager, fordi lilleD ikke var helt i form. Men selv om tempoet kanskje var litt lavere enn til vanlig, var de like innholdsrike. Hun er som en snegle som bærer sin egen fest med seg i et lite hus på ryggen.

5. Jeg tok noen forsiktige skritt inn i jobben igjen, men passet samtidig på å være snill mot meg selv og ta vare på egentiden min. Jeg prøvde å puste med hele meg, og dvele i min egen rytme.

6. Noen dager var tyngre, men da var det alltid noe godt å komme hjem til: en hverdagsoverraskelse, myke kinn og betingelsesløs forståelse.

7. Jeg tok noen bilder som var teknisk rufsete, men som jeg allerede elsker. E skal snart ut i verden. Jeg kommer til å se på disse bildene og lengte etter å ha henne nær.

8. En ny festdag meldte sin ankomst, og det var min tur til å være i sentrum. M måtte jobbe, men jeg hang med jentene mine hele dagen. Morsdagen ble annerledes, men akkurat som den skulle være. Den føltes riktig.

9. Kontrastene til hverdagen ble brå, og uka som kom ble litt humpete. Jeg lette etter det vakre i omgivelsene mine, og fant det. Det tunge ble brutt ned og konvertert til kreativitet.

10. Så var det lilleD, da, som kledde seg i Elsa-kjolen sin og lyste opp alle rom av bare stolthet. Hun dro i karneval med flette og tiara, og fortsatte å være prinsesse lenge etter at festen var over. Da kan egentlig verden være så grim den bare vil utenfor. Da er det bare glitter og glamour og småpikedrømmer som teller.

11. Og så kom korona til oss også. Hele storfamilien var samlet for første gang på to år, og i løpet av noen timer hadde smitten sneket seg rundt hele bordet og hilst på hele selskapet. Vi var enda lykkelig uvitende om det, der vi koste oss med mammas verdens-beste-vafler, men fikk snart en brå oppvåkning. Da ble det hjemmedager på oss, mens alt ble mer og mer surrealistisk i verden utenfor.

12. Etter noen dager stavret vi oss ut på tur. Vi nøt den friske lufta, det gode vinterdraget og solstråler som lunket. Men vi kjente samtidig at vi ikke var helt gjennom på den andre siden enda. Vi valgte å spasere heller enn å trimme.

13. Men uansett hvordan det stod til med oss, nærmet månedens siste festdag seg: lilleDs treårsdag. Vi tok sats, og forberedte et lite selskap, med de samme vi satt rundt bordet med da vi alle ble smittet.

14. Og selskap ble det. Det var ballonger overalt, kaker på bestilling fra bursdagsbarnet selv, og løssluppent humør hos alle gjestene. Vi prøvde å riste av oss siste rest av sykdommen, og nyte festen sammen med de som betyr mest.

Og nå ligger mars der og venter. Den har våren i lomma. Jeg kjenner det allerede.