Å se, føle og lytte til nærmiljøet

Vi tok på oss klær som tålte vær, og satset på å få luftet hodene våre mens vi spaserte.

Regnjakka var like gul som engsoleia i veikanten. Selv om det var regn i lufta, var det som vi hadde vårt eget lokale solskinn.

Vi lette etter hestene, men de liker nok ikke å stå i regnet. I stedet plukket vi engsmeller. Små, forsiktige poff som oppstod når vi slo knoppene mot håndbaken blandet seg med lyden av regndråper mot hetta.

Veien vi gikk grenser mot dype skoger. Ett sted ble vi stående og lytte til lyder fra det grønne. Vi hørte knirking, som fra ei lita dør, et sted der inne i vegetasjonen. Det var nok skogsnissen som i sin skyhet trakk seg forsiktig unna da han hørte stemmene våre. Nærområdet vårt ble plutselig litt mer magisk, litt mer mystisk.

Man trenger ikke å reise langt vekk til eksotiske destinasjoner når man er fem år og sterkt til stede med alle sansene sine. Hvis man bare får sitte på skuldrene til pappa, føles det som man får sett akkurat det man trenger å se. Derfra har verden perfekt størrelse.