Unika i TV-stua

Denne plakaten fant jeg i en bitteliten butikk et sted i Berlin jeg ikke selv planla å dra til. Senere bragte jeg den med meg på en lang og trang bussreise tllbake til Norge. Den var litt bulkete og preget av kummerlige reiseforhold, men ble likevel raskt et yndet blikkfang på veggen.

På en imporvisert venninnetur til nabodalen snublet jeg over den ene bruktskatten etter den andre. Vi hadde heldigvis reist i en stor bil, og venninna mi hjalp villig til med å laste inn. Denne lampa var opprinnelig hvit, men jeg fant fram den gylneste sprayen min og glamma den til. Den har overlevd noen stilskifter, men lever enda like trygt hjemme hos oss.

Enda et bruktfunn, enda en historie. Første gang jeg så trillebordet, syntes jeg det var så stygt at jeg gjorde narr av det. Men det fikk et eller annet mystisk grep på meg, og jeg ble gående å tenke på det. Dag etter dag vendte det tilbake i tankene mine, og til slutt måtte jeg innse at jeg nok var litt betatt. Jeg dro tilbake til bruktbutikken og brakte bordet med meg hjem. Da fikk jeg ro i kroppen, og universet var i vater igjen. Tough love.

Apropos univers: jeg elsker å kikke inn i små makroverdener, der alt er litt forvridd men likevel viser noe av virkeligheten. Denne fascinasjonen stammer fra barndommen, da vi hadde ei glasskule med myriader av blomster i, som på et blunk kunne få meg til å føle at jeg stod midt i ei sommereng. I voksen alder har denne godsentimentaliteten fått meg til å samle på slike verdener. To av dem føles litt ekstra unike, da de er kjøpt på basar i Polen, pakket sirlig inn i små forseggjorte bokser, og bragt hjem på den samme lange bussreisa som ble nevnt tidligere.

Kurven rommer strikketøy og annet håndarbeid, og har kommet til meg fra den lokale brutbutikken. Den har nok båret mer forseggjort håndarbeid i magen enn det jeg forer den med, men det føles fint å være del av den samme tradisjonen.

Jeg innrømmer det uten blygsel: jeg har lampedilla. Og når jeg er på loppemarked sirkler jeg alltid rundt lampeseksjonen for å se hva som kan dukke opp der. Da jeg så denne lampa hoppa hjertet mitt over et par slag. Jeg tenkte at her hastet det; denne måtte jeg få tak i før noen andre fikk øye på den. Samtidig var jeg påpasselig med å ikke avsløre at jeg hadde funnet noe av interesse. I verste fall kunne jo det vekke instinktet til noen som enda ikke hadde lagt merke til den. Jeg tok på meg pokerfjeset, spaserte målrettet men litt liksomslentrende mot lampa og spurte rette vedkommende hva den kosta. Hun så meg an, og spurte forsiktig : “Er 20 kroner OK, eller synes du det er for mye?” Hjertet hoppet over enda noen hakk, før jeg med lykke boblende i halsen klarte å svare at, joda, det var en OK pris. Jeg svevde resten av dagen.

Og så er det dette skapet, da. Det stod i huset nordpå som vi i sin tid kjøpte og pusset opp. Skapet var en rest av embetet til husets første eier: en inspektør av den riktig gamle skolen. Også dette har vært vitne til ulike stilskifter hjemme hos oss, men det føles fortsatt like aktuelt.