Unika i stua

Vi bodde noen år i huset etter bestemor og bestefar. Det var møblert, noe som i begynnelsen føltes litt fremmed. Etter hvert vokste mange av møblene på meg, og noen av dem fikk jeg til og med lov til å adoptere. Dette avlastningsbordet var bonderødt før, og fungerte som TV-bord. Jeg ga det et strøk med maling, og lar det nå passe på magasiner. Litt slitt, men det gjør jobben.

To runde bord, hvert av dem med et schwung av 80-tallet over seg. Det ene fikk jeg lov å plukke med meg fra et bo som skulle tømmes, det andre fant jeg/meg på loppemarked. Aldeles perfekt med småbarn i huset, fordi det ikke er noen spisse hjørner å slå seg på. Så får det heller være at det blir litt fettete håndavtrykk på bordflater. Det kan vaskes bort, og er å foretrekke framfor kul i panna…

Noen ting treffer en bare rett i hjertet. Som når E en dag for noen år siden kom hjem med en skjellinstallasjon hun hadde limt og pyntet med glitter. Gledesstrengen kimte i meg, og jeg visste at dette var noe jeg måtte ta vare på i alle år framover.

Tilbake til Berlin og bruktmarkedlykken. Gjemt blant mange ymse ting av forskjellig kvalitet, fant jeg tre lysestaker som tydelig hørte sammen. De kostet litt, men jeg tenkte at det var de verdt. Vel hjemme fant jeg ved hjelp av litt googling ut at dette var vintage Nagel-staker. I etterkant har jeg ønsket å utvide samlingen, men det viser seg å være vanskelig å finne akkurat denne typen, da det er et av de litt sjeldnere designene. Senere har det natulrig nok slått meg at prisen for stakene egentlig var veldig god…

Helt til slutt: vasen som gir meg art deco-assosiasjoner. Den er slitt, men har behold sin sjarm. Jeg fant den i uthuset til huset vi kjøpte nordpå. Der lå den henslengt mellom gamle garn og annet smårusk. Den var falmet av støv, så det var bare så vidt jeg oppdaget den. Nå er den kommet fram i lyset igjen, og skinner med en helt egen glans, selv om den er nesten helt fargeløs. Det er vel der som kalles x-faktor.