En tur inn i eventyrskogen

En dag i juli tok vi på oss vandreskoene og gikk en tur inn i eventyrskogen. Den ligger så nær, men den føles likevel som en helt annen verden.

På vei inn i magen av skogen, slukte vegetasjonen oss mer og mer. Men gjennom bladverket skinte sola fortsatt på oss, og ga oss et magisk lys å utforske i.

Vi vandret dypere og dypere, og støtte til slutt på en sildrende bekk. Den fikk oss til å endre retning, og ubevisst eller ei, søkte skrittene våre mot det som var hjertet i skogen da jeg selv var barn.

Vi endte opp ved demningen, der det i min barndom klukket i vann. Der sendte vi små bregnebåter ut og fisket etter dem med lange pinner. Nå hadde det tørket ut, og minnet mest om et ødeland. Med litt fyrsninger på ryggen søkte vi ut i det frodige igjen, og lot oss lokke videre rundt i skogen.

Etter hvert merket vi at det var som tusen små øyne fulgte med på oss. Når vi først innså at det var sesongens første blåbær som var klare for prøvesmaking, var vi mer enn villige til å stille opp.

Det var som tiden sto stille der inne i eventyrskogen. Når vi kom ut av den igjen, stod imidlertid sola lavere på himmelen, og det var tid for kveldsmat. Vi tuslet hjemover igjen, litt rikere. Tilbake til tiden og hverdagen, etter å en stakket stund ha kjent litt på tidløsheten og evigheten der inne i det grønne dypet.