Julaften
For en femåring er det ingenting som er like viktig som julaften (bortsett fra kanskje 17. mai og bursdag). I alle fall hadde D ventet uendelig lenge på at dagen skulle komme. Da hun endelig våknet julaften morgen, hadde hun det travelt med å bare komme i gang. Hun åpnet julestrømpen, før hun løp ut i stua for å sjekke juletreet. Hun kunne konstatere at Rampenissen også i år har pyntet det ferdig mens vi lå og sov.
Vi spiste en deilig julefrokost, så på Tre nøtter til Askepott mens vi smakte på innholdet i julestrømpen, observerte tre rådyr som løp over jordet, før vi tok imot nissebesøk.
Både den minste og den største fikk en nisseboks med småmoro som kan få timene til å gå.
Etter nissebesøk gikk vi til kirkegården for å tenne lys på gravene til de vi er glade i som ikke er her mer. Det var deilig med frisk luft og trim i beina. Hjemme stelte M med ribba. Da vi kom tilbake, luktet det allerede deilig av måltidet vi hadde i vente.
Litt ventetid, og så var det plutselig på tide å trekke i finstasen.
Gjestene kom, og mens M gjorde seg ferdig på kjøkkenet, ble det tid til både å spille spill, vise fram julegaver så langt og posere foran juletreet.
Og så var det endelig tid for julemiddag. Mens Sølvguttene sang julen inn, nøt vi langtidsstekt ribbe med alt det riktige tilbehøret.
Jeg rakk å ta enda noen bilder av E -det gjelder å benytte anledningen mens hun enda er hjemme.
Omsider ble det også tid for pakkeåpning. Litt tull, mye glede, mange oppfylte ønsker. En perfekt måte å toppe dagen man går og venter på hele året.