Let´s do 52/52: It´s all worth it

Noen bildeserier er det vanskeligere å skape enn andre. Det kan være kreativt eller teknisk, på grunn av dårlig tid eller dårlige forhold. Da jobbes det ekstra hardt i kulissene, og følelsen underveis er ofte at dette er et håpløst prosjekt.

Årets siste fotoutfordring er forsinket. Jeg har verken hatt tid eller kreativt overskudd til å løse den. I dag tenkte jeg det bare måtte gjøres, og jeg prøvde å presse ut en idé. Den kom aldri, og plutselig var det andre ting som skulle gjøres. Med et mer praktisk perspektiv enn en kunstnerisk visjon spurte jeg E om hun kunne stille opp på noen bilder når vi først var ute og uansett skulle tenne stjerneskudd. Litt sånn i-samme-slengen-tenkning.

Snøen lavet ned, og alt ble vått. Det var vanskelig å tenne stjerneskuddene. Og så var det dette med kamerainnstillingene, da. Hva er lurt når man skal ta bilder av stjerneskudd en desemberkveld? Jeg prøvde lenge, brukte opp mange stjerneskudd, og kjente at fingrene ble kaldere og kaldere. I fortvilelse tenkte jeg at jeg har blitt en dårligere fotograf, og at dette var et latterlig uinspirert prosjekt. Heldigvis var E tålmodig, og oppmuntret meg til å prøve litt mer.

Etterpå utfordret E meg til å ta noen bilder uten stjerneskudd også. Vi forflyttet oss til et miljø med en mer nøytral bakgrunn. Her var det vanskelige lysforhold, og igjen måtte jeg prøve meg fram en del før jeg fant den riktige balansen. Snøen fortsatte å lave ned, og ingenting var uberørt av den.

Da jeg kom inn og fikk sett bildene på skjerm, ble jeg overrasket over hvor gode de var. E er uttrykksfull, stjerneskuddene og lyslenkene skaper vakkert lys, mens snøen er x-faktoren som topper det hele. Jeg elsker bildene.

Ofte er det bildene jeg har jobbet mest med å få til som gir mest glede og tilfredsstillelse etterpå. Det er verdifullt å jobbe for å få det resultatet man drømmer om.

#letsdo52

#itsallworthit