En etterlengtet 17. mai

Det ble 17. mai igjen, og etter lengre tids pause var feiringa ekstra etterlengtet. Vi preppet oss med hvitveis, norske farger og norske flagg.

Foir én gangs skyld tok vi oss tid til en skikkelig 17. mai-frokost. Uten champagne, men med rikelig av jordbær og lune rundstykker.

Det er mange ting som skal gjøres unna før man er klar for toget. Å sette opp håret er én av dem. Heldigvis hadde vi øvd oss litt dagen i forveien. Med litt skjermtid mens jeg puslet med lokkene, kom vi i mål ganske kjapt.

LIlleD og nabobarna skulle gå i 17. mai-tog helt på ordentlig for aller første gang. Stemningen dirret i lufta mens vi ventet på å ta oppstilling. Og da vi endelig var i gang, satte dede yngste umiddelbart i gang med å rope hipp hurra og vifte med flagg som om de aldri skulle ha gjort annet.

Toget kom til sitt endepunkt, og det ble taler, underholdning og Ja, vi elsker. Vi tok samtidig imot kommunens første flyktninger fra Ukraina, og kjente litt ekstra på at dette er en viktig høytidsdag, en dag det er viktig å fortsette å verne om.

Ferden gikk videre til skolen, der det var om å gjøre å få seg dagens første is.

På skolen var det selvfølgelig også 17. mai-leker, premier og lekestativ å utfolde seg i. LilleD var full av lykkebobler, og vi andre ble smittet av glede over å observere entusiasmen hennes.

Og da hun fikk vite at festen enda ikke var over, men at den skulle fortsette sammen med noen av dem hun er gladest i i hele verden, ble det nesten overdose av alt som er godt.

Resten av ettermiddagen og kvelden var slekt og venner samlet rundt et langbord. Vi forsynte oss av en bugnende grillbuffét, spiste mer is, og åt kake til dessert. Barna lekte, og de voksne delte på å ta vakt og skravle. Sola ga løfter om en sommer rett rundt hjørnet, og vi ble solbrente i nakken.

Så godt å ha 17. mai tilbake igjen, akkurat sånn som den skal være.