Betraktninger fra gulvet

Det var april, i livets andre måned, og vi ble bedre og bedre kjent med lilleD.

Vi tilbragte mye av tiden på gulvet. Derfra kom det første smilet. Der utførte hun dagens gymnastikk. Og der møtte hun sine aller første utfordringer å strekke seg etter.

Med jevne mellomrom var hun ute i den store verden også. Vi pakket henne inn i noe mykt, og så måtte vi bare klemme. Lenge. Hun var vår egen sprell levende teddybjørn.

Forelskelsen ble bare dypere og dypere, og en liten detalj, som ørets krumming, var nok til å frambringe små tårer av lykke.

Hun elsket å bli blåst i ansiktet -og måtte finne seg i å få mye kos og klem.

Uten ord ble ansiktsuttrykkene desto viktigere. Ansiktet hennes skiftet landskap i løpet av et slag med øyevippene. Hvert øyeblikk var underholdende, og vi ble sittende trollbundet.

Som forelder var det nydelig å se hvordan de to jentene våre knyttet sterkere og sterkere bånd til hverandre. En stor. En liten. En gryende kjærlighet for hverandre.

LilleD viste seg å være overlevelsesdyktig. Når hun manglet smokk, hadde hun alltid en plan B,….

…hun begynte å øve seg på sirkuskunster…

…og stirret oss dypt inn i øynene, for å forsikre seg om at hun hadde oppmerksomheten vår. Hun framstod allerede som målrettet og bestemt.

Oppsummert var dagene fylt av kjærlighet og en stor takknemlighet for at vi fikk oppleve en ny start på et liv. Det finnes ikke noe finere enn det.

…

April 2019