En dag i improvisasjonens tegn — Frikvarteret

Denne dagen hadde vi ingen planer, så vi brukte god tid hjemme før vi gikk ut. Vi har blitt så glade i leiligheten vi bor i, og det er et godt sted å være.

Vi bor i ett av områdene Berlinmurens slynget seg gjennom. I dag er det laget et utendørs minnested der som skal illustrere hvordan muren påvirket dagliglivene til menneskene rundt. Alt rundt muren tok plass, med lag på lag av sikkerhetsinstallasjoner, og ikke minst ei stripe med luft for å skape avstand: No Man´s Land.

Minnestedet er delvis et lite grøntareal, og delvis stripa som er igjen. Vi gikk langs denne, og tok oss god tid til å lese, se på bilder, se filmer og lytte til lydspor. I bakken var det lagt inn markeringer som viste hvor muren gikk, hvor det var flukttunneler og hvor mislykkede fluktforsøk endte. Alt i alt var minnesmerket en god fysisk illustrasjon av noe som i dag er nesten umulig å fatte.

Fulle av ettertanke spaserte vi videre. E har lenge hatt lyst til å pierce ørene sine. Vi kom over et sted som utfører piercinger, gikk på måfå innom for å forhøre oss om pris og ledige timer, og fikk høre at det var ledig umiddelbart. Hun hoppet i det, og et lite kvarter etterpå var hun nypiercet. Vi feiret det hele med is og bananasplit vegg i vegg. En uvanlig men absolutt vellykket kombinasjon.

M og jeg hadde litt mer eksotiske middagsønsker enn jentene, så vi fikk tillatelse til å gå ut og spise alene, mens de tok seg en ferdigpizza hjemme. Det var en vinn-vinn-situasjon for alle parter. Plutselig var vi altså alene, helt uten barn, og kunne ha en romantisk middag for to. Det var uvant, men veldig koselig. Det libanesiske kjøkkenet imponerte dessuten med spennende smaker og mye krutt.

Etter maten hentet vi jentene igjen, og vi improviserte oss videre gjennom bydelen. Etter mange dager her, er det fortsatt nye detaljer og inntrykk å ta inn.

Vi kom tilbake til noen roser vi hadde luktet på før. Etter flere dager med tørke og varmt vær var de blitt i dårligere forfatning. LilleD syntes synd på dem, og prøvde å sette kronbladene på igjen. Så mye omsorg og kjærlighet i den lille kroppen…

Like ved var det en fotoboks, og den lot vi oss forevige i. Alle fire. Samtidig. Det var mye fjes og ikke så mye annet i bilderuta…

Etterpå gikk vi innom Bonanza Coffee Roasters og kjøpte med oss en kaffe på veien. Den tok vi med oss til favorittlekeplassen, og der ble vi lenge og vel.