Unika på soverommet

På et marked i Berlin fant jeg et nydelig stillebensmotiv av bugnende valmuer. Jeg vet ikke hvem kunstneren er, men jeg kan se hvert penselstrøk, og vet at det er unikt. Den har selskap av ei dameveske med vakre detaljer og gjennomført utførelse. I mine øyne har den så mye glamour at den lett kunne kommet fra et internasjonalt motehus. Sannheten er at jeg kjøpte den for tjue kroner på den lokale bruktbutikken.

Flere penselstrøk, mer egenart. Dette smykkeskrinet har jeg arvet etter bestemor. Hun har rosemalt det selv, og det har fulgt henne tett, i et langt liv der det har voktet over bunadssølv og andre skatter.

Bestefar likte å skape, og mange treemner har fått form mellom de varme arbeidshendene hans. Den lille treskåla er et minne etter ham.

En Picassoplakat kan knapt sies å være et unika, men det er noe med innrammingen og følelsen som følger det som likevel gjør det spesielt. Jeg kjøpte det på loppemarked, og mer enn et kjent trykk, føler jeg at jeg har fått med meg en gåte om hvem som har brydd seg om dette og og hvem som har latt det skape stemning hjemme hos seg.

Keramikk har fått en renessanse, og det er vel fortjent. Det tør å gjøre noe ut av seg, og ber aldri om unnskyldning. Jeg elsker overflatefølelsen, formene og fargene, og ikke minst den skapende kunstnerens signatur på undersiden. Den minner om at hvert objekt har hatt en tilblivelsestid, og at de alle er villet.

Den lille blåfuglen er nok ikke unik i en forstand at den er en eneste ene, men for meg har den likevel en spesiell plass. Først og fremst synes jeg den er vakker, og at den bryter fint mot de rene, moderne linjene. Samtidig lurer jeg på hvilke andre hyller den har stått på og hvilke hjem den har bebodd.

På nattbordet mitt har jeg et blad som folder seg om smykkene mine mens jeg sover. Det har ingen lang historie, men det er laget til meg, med omhu. Kortreist, vakkert og helt unikt.