Dyreparken Kristiansand

Når først deler av sommerferien vår gikk til Sørlandet, var det helt selvfølgelig for oss å tilbringe en av dagene i Dyreparken Kristiansand. Vi hadde ikke vært der siden 2017, og da var ikke lilleD en del av bildet enda.

Som alltid var det aller første dyremøtet med sjiraffene, og lilleD gjorde umiddelbart store øyne. De kom ikke helt nær, men nært nok til at det var fascinerende.

Bak et gjerde i Afrika koste noen umake venner seg sammen.

På vei til det som pleier å være et av høydepunktene, gikk vi forbi mye øyegodt. Og en luntende gepard.

Vi var på vei mot orangutangene, ferskt i minne nærmøtet vi fikk med dem sist vi var i dyreparken. Denne gangen så det lenge ut til at den lille familien ikke var så lysten på å være sosial, og vi hadde nesten slått oss til ro med at møtet med samboerne deres ville være det nærmeste vi kom dem.

De var litt forsiktige først, men vi var tålmodige og fikk belønning. De bydde på, og ble etter hvert riktig så lekne. LilleD (og undertegnede) lot seg spesielt sjarmere av babyen som klamret seg til mammas rygg.

Vi beveget oss sakte oppover og innover i vegetasjonen, og møtte på en tiger på vår vei. Den var døsig i sommervarmen og sparte kanskje opp energi til nattens aktiviteter.

Vi passerte også steinbukkene, og her ble lilleD stående lenge. Først trodde hun den ene steinbukken var død, men når hun fikk vite at den bare hvilte seg, måtte hun bli en stund for å forsikre seg om at det gikk bra med den. Når hun innså at den kunne stå i berget mens den inntok lunsjen sin, godtok hun forklaringene våre om at den var i god form.

Lemurer er alltid like artige å se på, og der kan man fort glemme både tid og sted.

Hos flamingoene var det nok jeg som koste meg mest, fordi jeg kunne ta artige bilder av både dem og refleksjonene deres.

Fugletematikken fortsatte litt til, helt til vi innså at vi nå mest av alt trengte å hvile beina og fylle opp med litt energi.

Vi fant oss et sted etter vår smak, og syntes det var både velsmakende og spennende. Jeg spiste deilige vafler med spekemat og ferske urter, og følte meg beriket etterpå.

Etter lunsj prøvde vi å legge til rette for at lilleD skulle få en dupp. Da er det ett triks som gjelder: holde vogna i bevegelse. Vi valgte da å vandre mot Abra havn, som uansett ikke er et univers lilleD har blitt introdusert for enda. Der trillet vi rundt og rundt og satset penger på spill vi ikke vant. Hele tiden mens lilleD sov dypt i vogna si.

Et annet høydepunkt, kanskje spesielt for oss i foreldregenerasjonen (!), er Kardemommeby. Dette er også et univers lilleD ikke kjenner enda, så vi tenkte duppen hennes kunne fortsette der. I mellomtiden koste vi tre andre oss med miljøet og stemningen. Vi slo oss til slutt ned ved bakeriet for å nyte hvert vårt skolebrød (fast tradisjon), og mens vi gjorde det begynte lilleD så vidt å glippe med øynene. Hun likte seg tydeligvis hun også, og høydepunktet ble når hun fikk gå inn til landhandleren og velge seg ut sin helt egen is.

Med masse energi å brenne av, tok vi sats mot parkens høyeste punkt, Kutoppen. LilleD ville ikke lenger sitte i vogna, men ledet an oppover bakkene. Dessverre var nok timingen litt dårlig, og lite skjedde der. Vi gikk fort videre, men lilleD var like fornøyd. Hun hadde fått sett hester, som for henne er minst like eksotisk som sjiraffer… Vi gikk gjennom rådyrskogen, og kom ganske nært de nydelige skapningene. Tradisjonen tro, måtte vi også ta en pit stop ved tapiren. E lar seg alltid sjarmere av denne outsideren, og har masse kjærlighet å vise den.

Vi hadde veldig lyst til å komme inn i Jungelhuset, men det var eviglange køer for å komme inn. Bekjente som hadde vært der rett i forkant sa de hadde stått 45 minutter i stekende sol med utålmodige barn for å komme inn. Vi valgte det derfor bort, men kom heldigvis inn i apeskogen. Der så vi i alle fall to små ekornaper som luftet seg, og igjen var det nok, i alle fall for den aller minste. Så får det heller være at vi ikke fikk treffe Julius og vennene hans denne gangen…

Det nærmet seg tidspunktet for retur, og vi la inn noen ønskerepriser. LilleD ville gjerne tilbake til Afrika for å kjøre tog. Hun var litt pysete i køen, men desto tøffere når hun først kom seg ombord.

Det der med løver har sittet litt langt inne for lilleD en stund. Vi har til og med måttet gjemme unna løvelekefiguren fra ville dyr-settet hennes. Hun var veldig skeptisk til å skulle møte på løver i dyreparken. Men helt på slutten av besøkstiden ville hun likevel prøve. Det var med litt skrekkblandet fryd, men etterpå var hun veldig stolt. Det hjalp nok også at løva bare lå og døste…

Før vi visste ordet av det, var dagen i dyrehagen over. Det var nok litt som var annerledes i år, og for de største av oss var nok ikke dette det mest spennende besøket. Men for lilleD sin del var det helt fantastisk. Og det å se den genuine, uforfalskede og boblende gleden hennes i hvert dyremøte var så nydelig. Det bidro til å gjøre det til en fin opplevelse for hele følget.