Vi fikk en bonusdag på Sørlandet på grunn av uværet Hans. Med dårlig vær fikk vi ikke fylt den siste dagen heller med de sommerminnene vi egentlig ønsket å ta med oss. Men så slo det meg: det er jo summen av de små øyeblikkene som er selve substansen. De øyeblikkene vi ofte ikke merker oss engang, fordi de oppleves som fyllmasse rundt alle de store opplevelsene. Det er jo i disse øyeblikkene livet er mest ekte, og man kan kjenne på den mest genuine takknemligheten.

Det ble søndag, og vi hadde goooood tid. Utenfor dominerte gråværet, mens inne i teltet var det småpludring, Gruble, veving og puslespill. Deilig, retro sommerfølelse, der ingenting haster, og gråværsdager er dager der man kan sitte inne og høre regnet danse på taket.

Sommerferien er på hell. Det er som alltid litt vemodig, og vi ønsket å trekke noen siste sommerdager opp av hatten. Vi dro til stamstedet vårt på Sørlandet, lengtende etter lange, sakte soldager med bølgeskvulp og saltvannsdrag i lufta.

Den nye uka startet med en litt større utflukt. Vi satte oss på toget i retning Göteborg.

Vi ventet ut søndagen. Det regnet og regnet. Det var kjølig, og vindkastene kom i ganske kraftige bølger. Litt utpå dag bestemte vi oss for å ta en liten utflukt likevel. Med ganske kort reisevei falt valget på Havets Hus i Lysekil.

Campingliv i Sverige er en fryd. Vi startet dagen med å tusle til den lokale kiosken, og der fikk vi kjøpt ferske rundstykker til dagens frokost. D slo til med havregrøt, og den varme duften av kanel blandet seg med de lune rundstykkene. Med det var best mulig grunnlag for resten av lørdagen lagt.

Jeg liker grønne lunger. Oaser der tiden endrer takt og man sanser litt sterkere.