En påminnelse på nasjonaldagen

Det har vært en hustrig maimåned så langt, og det var ikke noe unntak på nasjonaldagen. Jeg startet dagen med å lete etter hvitveis å pynte med, og fant så vidt nok til en liten bukett. Vanligvis bugner hvitveisenga bak huset vårt, men i år har kaldt og vått vær skapt vanskelige kår for den vakre vårblomsten.

Til tross for grå himmel, prøvde vi å gjøre det beste ut av stemningen. Vi hang opp flagget for å feire, og pyntet lett for dagen. Det var vindstille, så flagget ble hengende slapt. Vakkert var det nå likevel.

Gitt at det ikke var noe trekk i lufta, ble det vanskelig med vindmølla lilleD hadde gledet seg til å bruke. Men med litt kyndig veiledning fra en voksen som har vært ute ei vinternatt før, gikk det jo bra det også.

Når tiden var inne for det, dekket vi på til en stor lunsj. Vi skulle hatt jordbær, men det var det utplukket for på butikken. Vi skulle hatt fersk, hjemmelaget tuna mash, men det glemte vi bort i all viraken. Brødet var uansett nybakt, og kaffen helt ferskbrent, så vi klarte oss fint.

Det ble ikke noe klassisk 17. mai-tog i år, men en bilkortesje skulle skape liv og røre i bygda. Vi skulle tusle den i møte med flagg og vinke til den når den passerte forbi. Dessverre lå den over en halvtime foran skjema, så vi nådde aldri fram. Heldigvis kunne vi se det hele fra verandaen vår, og derfra passet det også fint å vifte med flaggene. Resten av dagen lagde lilleD sitt eget lille tog, med flittig blåsing i trompet og erfaren veiving med flagg. Hun viste seg å være et naturtalent.

Vi hadde en avtale om middag og kake hos naboene. Regnet hang fortsatt i lufta rundt oss, så på veien var vi fint nødt til å gjøre paraplyer til en del av outfiten.

Grillpølsene måtte nytes inne, i ly for regnet, men det var mindre viktig. De smakte fortreffelig, kakene var nydelige, og aller viktigst: to nydelige venninnner fikk marsjere i tog sammen, leke og tøyse og blåse i trompetene sine. Det ble en påminnelse om hvem denne dagen først og fremst er til for, og at det er mindre viktig om det har gått litt på tverke for de voksne. Dagen ble fin for de minste, og dermed også fin for oss veteraner.

Til slutt unte vi oss en aldri så liten kroneis, og vi var enige om at dagen hadde vært fin, tross alt.