Den såre nerven på kanten av sommeren

Det var en sånn fin dag da sola kom på gjenvisitt. Vi kunne gå ute med bare armer og leke med ballonger.

Vi tok sjansen og dekket på ute -kanskje for siste gang denne sesongen. Vi pyntet med vimpler, ballonger og blomster. Og æresgjesten hadde fått velge ut kaker for anledningen.

De minste utfoldet seg i en hage på hell. De jaktet etter såpebobler mens de hvinte av fryd.

Vi hadde selskap av de aller nærmeste, og spiste kake i flere omganger.

Sammenkomsten gikk mot slutten, og da bustete barn i alt sitt overmot rev ned vimplene, var det et signal om at det var over (selv om det var kake igjen).

Og nå er det på tide å røre ved den såre nerven. Alt dette var jo ikke for det fine været, barna, såpeboblene eller kakene. Det var jo for E. Fine, varme, kloke, vakre E som var på vei ut i verden. Denne dagen var en avskjedsfest for henne.

Jeg venner meg fortsatt til tomrommet etter henne. Jeg klarte ikke å se på bildene fra denne dagen før helt nylig. Men først og fremst er jeg stolt over at hun tør. Og så gleder jeg meg til vi om nesten ett år kan ha velkomstfest for henne.