Let´s do 52/17: Tell a story with objects

Et bilde kan si mer enn tusen ord, men dette bildet vil jeg gjerne bruke noen støtteord til. Min bestemor var ung voksen i Kirkenes under 2. verdenskrig. Hun forelsket seg i en soldat fra feil side. Pappa ble et resultat av kjærligheten mellom dem, og vokste opp med vissheten om dette. Men det ble ikke snakket mye om. Han var åpen om det da han selv ble far, men vi snakket heller ikke mye om det i vår familie. Ikke fordi det var tabu, men fordi vi visste så lite.

Etter hvert ble behovet for å forstå mer om røttene våre sterkere og sterkere, og vi ba om hjelp fra Røde Kors for å finne tilbake til den mystiske soldaten. Over femti år etter krigens slutt, fikk vi svar. Vi fant et stort slektstre som mer enn gjerne ville dele grener med oss. Mamma og pappa dro til røttene, og fikk en hjertelig velkomst. På mange måter kom de for sent, men samtidig på helt riktig tidspunkt Den mystiske soldaten døde noen år tilbake, men sorgen var helet. Familien fortalte raust om faren, ektemannen og bestefaren. Han hadde satt spor etter seg. For å vise at de var oppriktig glade for å ha fått ei grein til på slektstreet sitt, ga de fra seg ættens største skatt: hatten han hadde på seg da han døde, elegant til det siste.

For meg forteller hatten historien om det store mysteriet som ble et bakteppe for hele oppveksten min, for undring rundt mine røtter og min identitet.

#letsdo52

#tellastorywithobjects